Er det mulig at man ennå ikke har sett, erkjent og sagt noe som er virkelig og viktig? Er det mulig at man har hatt tusener av år til å se, tenke etter og skrive ned, og at man har latt disse tusener av år gå som et frikvarter på skolen mens man har spist matpakken og et eple?
Ja det er mulig
Er det mulig at man på tross av oppfinnelser og fremskritt, på tross av kultur, religion og verdensvisdom er forblitt på livets overflate? Er det mulig at men til og med har trukket denne overflate - som i seg selv gjerne kunne ha vært bra nok - med et utrolig kjedelig stoff, slik at den ser ut som et salongmøblement i sommerferien?
Ja det er mulig.
Er det mulig at hele verdenshistorien er blitt misforstått? Er det mulig at fortiden er falsk fordi man alltid snakker om massene, akkurat slik som man forteller om alle menneskene i et oppløp, i stedenfor å si noe om den ene som de stimlet sammen rundt, fordi han var fremmed - og døde?
Ja, det er mulig.

Er det mulig at man ikke vet noe om de pikene som tross alt lever? Er det mulig at man sier "kvinnene" og "barna" og "guttene" og ikke aner (tross all dannelse ikke aner) at disse ordene forlengst ikke har noe flertall lenger, men bare utallige entall?
Ja det er mulig

Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910)