Er det mulig at man ennå ikke har sett, erkjent og sagt noe som er virkelig og viktig? Er det mulig at man har hatt tusener av år til å se, tenke etter og skrive ned, og at man har latt disse tusener av år gå som et frikvarter på skolen mens man har spist matpakken og et eple?
Ja det er mulig
Er det mulig at man på tross av oppfinnelser og fremskritt, på tross av kultur, religion og verdensvisdom er forblitt på livets overflate? Er det mulig at men til og med har trukket denne overflate - som i seg selv gjerne kunne ha vært bra nok - med et utrolig kjedelig stoff, slik at den ser ut som et salongmøblement i sommerferien?
Ja det er mulig.
Er det mulig at hele verdenshistorien er blitt misforstått? Er det mulig at fortiden er falsk fordi man alltid snakker om massene, akkurat slik som man forteller om alle menneskene i et oppløp, i stedenfor å si noe om den ene som de stimlet sammen rundt, fordi han var fremmed - og døde?
Ja, det er mulig.

Er det mulig at man ikke vet noe om de pikene som tross alt lever? Er det mulig at man sier "kvinnene" og "barna" og "guttene" og ikke aner (tross all dannelse ikke aner) at disse ordene forlengst ikke har noe flertall lenger, men bare utallige entall?
Ja det er mulig

Rainer Maria Rilke: Malte Laurids Brigges opptegnelser (1910)

Ny dag, ny café, i Lauzerte, men servitøren ser meg ikke, så jeg går kanskje snart. Ved siden av meg en mann med hvite klær, hvitt hår, øl og Lucky Strike, han leser Herald Tribune, rundt oss svinser en stor, hvit hund. Lauzerte, en av Frankrikes vakreste byer leste jeg et sted, jeg vet ikke. Sandfargede steinbygninger, sjeldent velstelte bed og gater, og likevel lever den middelalderske sjel, tidløsheten. Hvor mange år? Kjølig i skyggen men for varmt i sola, det lukter søtlig av mugg, en duft jeg ubønnhørlig forbinder med Frankrike. Om jeg hører til i Norge? Det greier jeg ikke å forestille meg.

Jeg skriver med nye øyne, som om turen allerede er over. Sitter på en av Lalbenques to caféer, jeg spurte innehaveren på kiosken/frisøren ved siden av om det var flere, hun sa c'est tout, men det gjør ingenting. Det er fint å være her, morgensol, slutten av juni. Jeg drikker en Grand café noir med medbragt soyamelk, brød fra boulangeriet, Confiture châtaigne aux noix, produit artisenale, vinden er kjølig men sola varmer.

Som om dette allerede har blitt fortid, at jeg sitter her, eller er dette faktisk tilstedeværelse? Midt-Frankrike om morgenen, fulgekvitter, lokalbefolkning som går forbi, tirsdag.