Ny dag, ny café, i Lauzerte, men servitøren ser meg ikke, så jeg går kanskje snart. Ved siden av meg en mann med hvite klær, hvitt hår, øl og Lucky Strike, han leser Herald Tribune, rundt oss svinser en stor, hvit hund. Lauzerte, en av Frankrikes vakreste byer leste jeg et sted, jeg vet ikke. Sandfargede steinbygninger, sjeldent velstelte bed og gater, og likevel lever den middelalderske sjel, tidløsheten. Hvor mange år? Kjølig i skyggen men for varmt i sola, det lukter søtlig av mugg, en duft jeg ubønnhørlig forbinder med Frankrike. Om jeg hører til i Norge? Det greier jeg ikke å forestille meg.